Fylkesvegene – Norges Glemte Beredskapsnett

Valget er over og det er mange nye folkevalgte på vei til hovedstaden. Må dem ikke glemme hvorfor dem er kommet dit.

Når E6 stenges, stopper Norge. Det fikk vi i Trøndelag erfare enda en gang. Da kvikkleireskredet rammet E6 ved Nesvatnet i Levanger forrige helg. Hele regionen og landet ble og er delt i to – og det var fylkesvegene som må bære ansvaret. 

Med hovedveien ute av drift, er fylkesvegene den eneste livlinjen for utrykningskjøretøy, skolebusser og gods/vare transport. Men disse glemte veiene er smale, nedslitte og langt fra dimensjonert for kriseberedskap. De mangler også gode raste og stoppe plasser som NLF har jobbet for i mange . Som virker som et evighets arbeid.

Gamle Kongeveg (Fv. 6854) ble nødrute – med hastighetsbegrensninger, trafikkvakter og kantforsterkning. Tungtransport ble forbudt, med unntak for buss og nødetater. Dette er ikke godt nok.

Omkjøringsrutene via Frosta, Hoklingen, Fosen og Sverige er og blir et lappeteppe av løsninger på våre fylkesveger – mange med vektbegrensninger og dårlig dekke. For ikke snakke om manglende bredde.  Belastningen er enorm. Det lokale vegnettet kneler.
Dette er ikke bare en lokal utfordring – det er et nasjonalt varsko. DET ER NASJONAL KRISE. Fylkesvegene er beredskapsveier. Når hovedveiene svikter, må de ta over.

I dag er de underfinansiert, nedprioritert og i enda større forfall. Det er snakket om et vedlikeholds etterslep i flere år, men ingen gjør noe og forfallet bare øker. Her må det ikke inn med noen 10 talls millioner i året. Det må milliarder til.

Vi kan ikke akseptere dette. Norge trenger og må ha et robust, vedlikeholdt og fremtidsrettet fylkesvegnett. Raset i Levanger må bli et vendepunkt – ikke bare en nyhetssak.
Skal vi være beredt neste gang, må fylkesvegene rustes opp. Nå.